Mundart Geschichten

Salt

Salt (= Salz)

Da Plattdeutsch keine Schriftsprache ist, gibt es keine verbindliche Schreibregeln. So weichen die Texte je nach Autor immer etwas ab.

Ene Köneng dä hod drej Däuter. Dä vroogde eenes Daags sin ältsde Dauter: 'Wi breet bös-de op mech?' Du seit dat Mädsche: 'Ech bön-e-so breet op dech wi op de Sonn.' Dat huet der Köneng jäer. Et kann joo jee Mensch oene Sonn jereet wäede.

Du vroogde der Köneng sin twädde Dauter: 'Wi breet bös-de op mech?' Du seit dat Mädsche: 'Ech bön-e-so breet op dech wi op der Mond on op de Stäere.' Wi-e dat huet, du woer-e do ooch kontent drüever.

Nu vroogden-e sin jöngste Dauter: 'Wi breet bös-de op mech?' Du seit di: 'Ech bön-e-so breet op dech wi op et Salt.' Wi der Köneng dat huet, du woet-e em Keil, on-e schmiet sin Dauter eruut. Se dörvde net mije en et Schloß komme, on-se dörfvde ooch niks mötnäeme, maar di Klejer, di-se aan et Liiv hod.

Du jeng dat Mädsche en ene jruete Boosch, on-et woll do net mije eruut jon. Et woer nu al sieve Joer do dren jewäs. Sin Klejer di woere verschliete, on-et hod niks mije aan. Maar sin Hoore di woere so lang jewaaße bös aan de Knej. Du kömp ene Jäejer do op de Jag, on-e süüt do di Jestalt. Hä woß net, wat-et woer, ofet e Deer woer, of ene Mensch. 'Wä bös-de?' rep dä Jäejer. Du seit dat Mädsche: 'Ech bön e Vromesch. Schmiit mech dinne Mankel öm. Ech han jen Klejer mije aan.' Du dien dä Jaejer dat. On du striek et sech de Hoore ut et Jesejt. Du jeveel dat Mädsche däm Jäejer-e-so jood, dat-e-t sech möt no heem woll näeme. Nu seit dat Mätsche: 'Dat don ech. Maar ee Deel moß-de mech verspräeke. Du dörvs mech nömmer vorooje, wo ech van häer komm.' Dat don ech ooch net', seit dä Jäejer, 'ech well-öt net wiete. Ech bön der rikste Koopmann en de Stadt. Ech han de bääste Konde. Ooch der Köneng dä jölt alles bej mech. Wenns-de min Vrau wells wäede, dann wüer ech vruhe.' 'Joo', seit dat Mädsche, 'do bön ech möt enverstange.'

Et duerde net mäneje Daag, du woet Hochtiit jehalde. Ooch der Köning möt sin Truenmänn (= Hofleute) di koeme derhäer. Ier da-se aaan te äete venge, hod dat Mädsche vör dä Koek jeseit: 'Du moß nu jood oppaaße, wat ech dech saje don. Do dörvs-de dech net möt verduen. Dat mot-e-so jeschenn, wi ech dat han well. En dat Äete, wat der Köneng kritt, do dörvs-de jee Sperke Salt dren duen. Häs-de dat jood verstange?' 'Joo', seit der Koek, 'ech don dat-e-so maake, wis-de mech dat has jeseit.'

Allemolele soete-se aan der Döösch, on-se wolle aan te äete vange. Der Köneng dä krieg öt ösch ene Teller Zup breit, on dann koeme di angere draan. On wi-e der öschte Läepel Zup jäete hod, du seit-e: 'Di Zup di kann echt net äete. Di schmeck net.' Du seit dä Koopmann, dä näever-em soet: 'Dat verston ech net. Min Zup di schmeck jood.' On ooch di angere di seite dat. Der Köneng dä seit: 'Bej mech ös jee Salt en de Zup. Dat han ech en mi janz Läeve noch net eruutvonge, dat dat Salt sone jruete Wäet eene had. Mer kann dat Äete joo net erafkrije, wenn je Salt dren ös.' On du woed-e bedröv on seit: 'Nu weet ech, dat ech vör Joere jät han jedon, wat net-en reit woer. Ech han min jöngste Dauter verstuete, dat ech där maar-e-sovel wäet woer wi et Salt. Wo maag di nu sen?'

Du stung di Bruut op on seit: 'Vadder, ech bön din jöngste Dauter.' Nu woere-se allemoele jät duereen, maar hengenoo du woer de Vreud desto jrötter.

Eine Erzählung von Gerhard Peerlings aus M.Gladbach-Hardt.
Veröffentlicht 1958 in 'PLATTDEUTSCHES SPRACH­GUT' von Johann Noever.

Feedbackformular

Bitte beantworten Sie kurz nach­fol­gen­de Fragen:

Konnten Sie den Text verstehen?

Sind Sie an weiteren Ge­schich­ten interessiert?

Nette 'platte' Sprüche:

Tu die Omma ma winken!

Wat jitt dat, wenn et fädisch es?

Mach net esu vil drömeröm!

Tu dir mal den Schlawannzuch anziehn.

Etwar rischtisch schöön.

Süch zo wie de fädich wäds.

Do kannst mir dä Puckel erafrötsche.

fertsch